Skribenten Eli G. Symrebu og fotografen Cato Symrebu, begge fra Symrenu Illumeri (www.symrebu.com), har på oppdrag for foreningen Usynlige Barn i perioden mellom mai og desember 2018 skrevet ned og illustrert noen av historier som handler om menneskehandel og skjebner som har blitt berørt av de historiene. Av hensyn til sikkerhet har noe av historiene blitt forandret. KelRa Team jobber tett med foreningen Usynlige Barn og bruker bloggen som en formidlingsarena hvor historiene kunne bli delt.
Her kan du lese hvordan Symrebu Illumeri har formidlet historiene
de har fått tilgang til.
Mai 2018
Lav kosefaktor
Dette er altså ikke en interiørblogg.
Stua mi ble pusset opp av forrige eier en gang på 80-tallet. Furugulv, strietapet og slitne vinduslister. Persienner i vinduene. Badet har rosa fliser.
Særs ukoselig. Hadde trengt Ghostbusters.
Jeg skulle selvfølgelig ha gjort en innsats her, men hva kan jeg si? Jeg har jobbet. For mye. Altså ingen venner heller. Jeg er nok litt innadvendt. Dårlig på sosiale medier også.
Det jeg visste om blogg til nå, var at ufattelig mange mennesker stadig legger ut oppdateringer om oppussing, enten av boligen sin, eller av kroppen sin. Heldigvis skal jeg ingen av delene.
Jeg skal skrive blogg om KelRa Team. KelRa Team er en gruppe mennesker som jobber oppsøkende i mot menneskehandel, og for å finne og hjelpe mennesker ut av slaveri og tvang. De er på det meste en håndfull frivillige. De skulle gjerne ha vært fler, og de jobber mot klokken. På en måte har de tidsnød og på en måte er det allerede for sent. Folk skulle vært reddet i går.
Men man kan aldri gi opp! Ikke sant?
Kelis Rain er kvinnen bak KelRa Team og hun tar imot og organiserer oppdragene de får.
Kelis har en bakgrunn som gjør at hun utrettelig leter etter ofre for menneskehandel og hun insisterer på å finne dem alle. Hun søker etter dem som ble igjen. Hun er ustanselig tvunget av sin egen samvittighet til å finne tilbake til sjelene hun passerte i grøftene, på de lange milene under sin flukt mot frihet, og å hjelpe dem ut av fangenskap.
Denne bloggen ble til fordi vi trenger vitner. Dere er hennes vitner.
Døgnet har for få timer, og hun har overlatt skrivingen til meg. Derfor er det jeg som skal skrive historiene og stykkene som legges ut på denne bloggen. Historiene dere får lese er sanne. For å ivareta anonymitet må jeg gjøre om på enkelte elementer, og bytte navn på menneskene du får lese om, uten at det tar vekk noe fra innhold eller mening som er vesentlig for det fulle bildet.
Jeg skal være ærlig: jeg kjenner på presset, og det til tross for at jeg er journalist og har hatt det som yrke i over ti år nå.
I tillegg, av ymse årsaker, har jeg ironisk nok gjort alt jeg kan for å unngå nettopp tidspress og deadlines i det siste. Jeg har nemlig fått en svært hemmende komplikasjon på mitt venstre øye.
Det skjedde da jeg jobbet i Damaskus og Libanon i fjor. Jeg ble skadet i en eksplosjon.
Det ledet til at jeg gikk til bunns i et langvarig, emosjonelt dypdykk. Depresjon, sier terapeuten min.
Og tilbake i Norge fikk jeg ordre av øyespesialisten om at jeg må gå med øyelapp når jeg er ute i sollyset for å beskytte det mot overbelastning og stress. Utrolig flaut.
Mac’n og jeg har oftere og oftere viklet oss inn i enøyde stirrekonkurranser i stua. Maskinen med det lysende eplet på ryggen er en seig motstander. For å fikse opp i elendigheten stapper jeg den innimellom langt inn i klesskapet. Hadde det ikke vært for den, hadde ikke jeg vært i Libanon, og da hadde jeg heller ikke hatt lapp over øyet og resept på sovemedisiner.
Som du skjønner, oppi alt dette var det ikke akkurat skriveoppdrag jeg var klar for nå.
Men her sitter jeg, en sykemeldt og følelsesmessig handicapet journalist med stresset øye, og skal skrive blogg. Hvorfor?R
Neste scene er fra noen uker tilbake, en natt i april, rett etter at jeg hadde ruslet (sjanglet?) gjennom Slottsparken fra et besøk på Lorry.
Jeg i kø på Narvesen sammen med et utsultet utvalg ulende natteranglere.
Til slutt fikk jeg hendene på en pølse i lompe og snudde meg vekk fra disken for å sette den til livs, og der sto Kelis og betraktet meg.
– Er det du som Eva de Fager? sa hun.
Veldig direkte. Hun overrumplet meg fullstendig der jeg sto småfull og sur med en baconpølse i hånda og ketsjup på hettegenseren.
– Hvem i granskauen er du? sa jeg.
Jeg gikk nok for denne koselige tonen fordi jeg alltid har hatt problemer med å godta at et fremmed menneske oppsøker megut fra ingenting. Hvilket jo er et klassisk suksesskriterie for en journalist.
Kvinnen foran meg var kanskje fem cm kortere en mine 173 og sikkert skikkelige mye yngre enn meg også. Den lysebrune skinnjakken og noe med blikket hennes fikk meg til å tenke på en løve.
Hun utstrålte noe som liknet ufravikelig styrke.
Hun kom nærmere.
– Jeg ringte din arbeidsgiver, sa hun og gransket meg.
– Forhenværende arbeidsgiver, sa jeg surt, for jeg mistet jobben som frilans utenlandsreporter på samme tidspunkt som jeg var utsatt for eksplosjonen.
Hun trakk på skuldrene.
– Ok, som du vil.
– Og du har aksent, sa jeg og tok en ny bit. – Russisk?
I hodet gikk jeg igjennom listen over kollegaer som jeg trodde kunne være lei seg for at jeg sluttet. Det var fort gjort.
– Estisk, sa hun.
– Vel. Du har feil person.Navnet er Watson, sa jeg og overrasket meg selv helt ved valget av falskt navn.
Jeg bestemte meg for å gå og svelget den siste biten med pølse i full fart og tok til venstre ved fontenen, men hun fulgte etter meg. Kanskje det var lavt blodsukker som hadde preget den første delen av samtalen, for et blaff med nysgjerrighet glimtet i meg:
– Ok. Du har to minutter. Hva vil du?
Hun slo til:
– Vi trenger å samarbeide med deg i forbindelse med dette arbeidet som er blitt ganske omfattende…
– Hva slags arbeid driver du med egentlig?
–Jeg jobber med å finne forsvunne mennesker.Menneskehandel.
Jeg så meg rundt. Vi befant oss midt i Karl Johan. Byvankerne stimlet forbi. Lyden av høye hæler mot steinheller, latter og brautende historier ville bedøvet de fleste, menden smidige kvinnen som fulgte etter meg hang på.
Jeg ble utålmodig.
– La oss si at jeg har personlige årsaker til å finne det vanvittig at en ukjent kvinne finner meg for å få meg til å snakke om forsvunne mennesker, hveste jeg. – Skal du lage sak om faren min? Jeg forteller deg ingenting! Jeg har faktisk tenkt til å ta ham selv!
– Jeg beklager, men…
Hun så ut som om hun ble overrasket, men hun fant tilbake til «jeger-på-savanne»-blikket sitt, og jeg presset på:
– Siste sjanse, Simba!
Hun tenkte seg om i noen sekunder og så sa hun:
– Jeg har allerede et team, et virkelig godt et! Du kan få treffe dem når du måtte ønske.
Vi fikk grønt lys ved Grand Cafe og beveget oss nå motstrøms.
– Og en bitter journalist som deg vil nå sikkert si at du kommer til å hate alle i teamet? sa hun og et smil bredte seg upassende over ansiktet hennes.
Hun hadde helt rett. Hun så tvers igjennom meg. Jeg hatet teamet allerede.
Som om det ikke var nok tok hun på seg et forståelsesfullt ansikt og sa:
– Men har du spurt deg selv om det holder nå?
– Hva mener du?
–Selvmedlidenheten din? Du har holdt på en stund med det? Det er smartere å bruke kompetansen din til å hjelpe til, i stedet for å drive å sture?
– Takk for råd Klara Klok. Og det du synes at jeg skal bruke livet mitt til, er?
– Bidra. Delta i dette arbeidet sammen med teamet.
– Og hvorfor det?
– Vi trenger jo kunnskapen til en journalist som har vært i felten.
– Ta en hvilken som helst annen utenlands-journalist da?
– Jeg har prøvd å finne en, fant ikke, sa hun uten å blunke.
Jeg ble selvfølgelig fornærmet.
– Sannheten er at jeg trenger en som forstår seg godt på saken, og på media, sa hun og stoppet for å vente på et svar.
Jeg stirret på denne moderne utgaven av Jeanne d’Arc. En kriger for menneskeheten? Hun trodde hun kunne gjøre en forskjell.
Det var da jeg innså at jeg nok skulle ut på eventyr.
– La oss si jeg er interessert…
– Flott!
Hun tok noen skritt til siden for å slippe forbi en jentegjeng med pelsjakker og digre øreringer, men jeg fikk følelsen av at hun ville hindre meg i å rygge ut av avtalen.
– Neste punkt er finansiering, sa hun og kom mot meg igjen mens hun klødde seg i hodet.
– Jaså. Dere har ingen inntekter?
– Jeg tenkte du kunne være med på å skaffe noen midler til teamet?
Igjen dette lune smilet.
Jeg lot meg ikke sjarmere.
– Og hvordan skal det liksom skje da? For jeg er blakk!
Hun lo.
– Jeg advarer deg, sa hun, – en som deg vil sikkert hate dette også. Jeg tenkte kanskje du kunne hjelpe til ved å skrive blogg?
– Mot menneskehandel? Blogg mot menneskehandel?
Jeg har altså aldri ønsket å skrive blogg. Tvert i mot, det er grunn til å anta at ingenting av det som skrives her, vil se særlig bloggaktig ut. Det vil sikkert likne mer på det en selvmedlidende, avleggs journalist kan klemme ut på en tørrlagt lørdagskveld.
Men KelRa Team består nå altså av Kelis, to figurer til og meg.
I morgen skal jeg faktisk stille opp og hilse på de andre.
Og legge fram dette innlegget som en prøve på hva jeg kan levere.
Og jeg skylder vel terapeuten min å si at hun hadde rett. Jo mer jeg skriver, jo mindre muggen blir jeg.
Jeg tror faktisk at jeg er over det verste av problemer, men det kommer vel an på øyet som ser.
Dr. Watson
Nå blogger
Juni 2018
Leksjon
Jeg sto i kø for en lavmåls frokost fra Kaffebrenneriet i inngangshallen på Saga kino, på vei til første møte med KelRa Team.
– Kaffe og en skolebolle, sa jeg over disken når det ble min tur, og fisket fram kredittkortet.
Jeg glemte faktisk å bli utålmodig av alle menneskene, for mellom kinogjengerne som myldret inn og ut av de doble dørene med godt grep om brus og godteposer hadde jeg nemlig fått øye på en tigger ved søppelkassene utenfor.
Blikket til tiggeren satt som spikret i mitt. Og han snerret plutselig til meg? Var det fordi jeg hadde gått rett forbi ham og inn hit for å kjøpe meg kaffe og bolle?
Jeg senket skolebollen midt i en bit, tok et skritt bakover og gjemte meg bak en dame med slitne haremsbukser og ryggsekk. Hjertet mitt begynte å dunke.Denne fyren virket klar til å bykse mot meg når jeg kom ut. Jeg så plutselig for meg at han ville hoppe på meg og utløse et regn av karatespark, som en torpedo. En tiggertorpedo?
I venstre hjørne av vindusrekken ved inngangen kom en skoleklasse til syne.
Jeg presset meg ut i samme øyeblikk som de veltet inn og snek meg langs veggen i mellom bordene på uteserveringen til Burns. Oppe på platået under Aftenposten-skiltet løp jeg alt jeg kunne.
Og det sier litt.
Jeg tar alltid trikk.
Først oppe ved Pascal så jeg meg over skulderen. Jeg forsøkte å roe meg ned og se uberørt ut.
Kun byttedyr viser redsel.
Så dyttet jeg endelig opp døren og svingte innover i lokalet på Espresso House på Solli plass, hvor en ung barrista med snurrebart og sløyfe smilte skjevt til meg.
Kelis og to ukjente menn befant seg i enden av lokalet. Dette er sikkert helt vanlige folk, beroliget jeg meg selv med. Kelis ba meg sitte og jeg konsentrerte meg bestemt om pusten min. De hadde sagt på yoga-timene at teknikken skal være overveldende positivt i stressende situasjoner og jeg gav alt og tømte lungene for luft. Hvite flak med kokos fra skolebollen, gud vet hvor de kom fra, fløy spenstig nok utover bordet samt ned i utringningen.
–Du har masse kokos mellom puppene, sa Rustikk Type Med Langt Hår, og pekte og smilte med et par glitrende øyne.
– Du har kanel på tenna, parerte jeg.
– Det er nok ikke det eneste stedet jeg har kanel, humret han og reiste seg og ristet på shortsen.
Det ble latter. Jeg glemte alt om Yoga-pusten og knipset febrilsk vekk siste kokos.
Så snudde han Mac’n mot meg.
– Jeg heter John. Jeg har ingen ring på fingeren, men er altså dessverre opptatt, dersom du skulle lure. Dette er dama mi.
Han smilte bredt og viste meg bildet av en seilbåt som prydet bakgrunnen på PC-skjermen hans. – Hun heter Marilyn.
Jeg forsøkte å holde tritt:
– Etter Monroe?
– Finnes det noen annen Marilyn?
Gliset hans ble bredere og jeg grøsset.
– Og det framstår for deg som et kledelig navn på en båt som tilhører en gammel gris?
Igjen parerte han, og raskere enn jeg ville trodd, basert på utseende hans.
– Tja, jeg var bare gris når jeg kjøpte den. Også har jeg ikke hatt hjerte til å døpe den om.
– Vet du egentlig noe om historien til Norma Jean? sa jeg, men det tomme blikket han bladde opp var svar nok. Kanskje han ble fornærmet.
Fra barseltreffet på nabobordet luktet det gulp og grøt. Det rørte seg i magen min som en geleklump på trampoline. Jeg snublet inn på toalettet og kastet opp.
Da jeg kom tilbake kunne jeg se mitt bleke ansikt i refleksjonen i vinduet. Kelis veivet med telefonen for å få oppmerksomhet.
– Hør her, jeg fikk en henvendelse fra en ung kvinne på torsdag og har begynt å sjekke opplysningene.
Jeg sverger på at jeg så sikkel i munnviken til Robin, medlem nummer tre. En ung og merkelig psykologistudent.
– Hvem drar? sa han og svelget.
– Det blir Eva og jeg.
Robin kastet seg bakover på stolen og la armene i kors over brystet.
John knatret i vei på tastaturet så kartbildende flagret over skjermen. Han gav Kelis et forslag til kjørerute og hun gav beskjed til meg at vi skulle komme oss avgårde.
Og etter dagesvis uten symptomer inntraff plutselig øyeverket igjen, sammen med en synkende følelse i magen av å miste oversikten.
En time senere i Kelis sin sorte Nissan X-trail i et strøkent boligområde på Oslo vest. Over villaene til venstre så jeg et glimt av vårgrønne trær i Frognerparken og fuglene skrålte av full hals i jakten på kjærligheten.
Lenge var min indre dialog om i hvilken grad det var mitt skadede øye eller noe annet som gjorde at tiggeren i sentrum truet meg med stirringen sin, faktisk det eneste som skjedde.
En skikkelse dukket opp på utsiden av bilen. Jeg skvatt til, før jeg så at det var en kvinne midt i tyveårene i gul silkebluse og hvite olabukser. På balkongen i annen etasje syntes det plutselig en høy mann med solbrun hud og bakoverdratt hår. Han sperret opp øynene når han så Kelis og meg. Kvinnen og Kelis nikket bare kort til hverandre og så forsvant kvinnen inn i oppgangen.
– Hva skjer? hvisket jeg.
Kelis rettet ryggen.
– Denne unge kvinnen skal kreve å få tilbake passet sitt av mannen du akkurat så.
Med et mørkt uttrykk fortsatte hun:
– Mannen tar tre tusen kroner dagen for å leie ut den leiligheten til henne.
– Hva? Det er jo blodpris! Hvorfor flytter hun ikke?
– Fordi han har passet hennes. Hun har mann og barn i hjemlandet som tror hun jobber som sesongarbeider i Norge, så de vet det ikke.
– Hva da? Hva vet de ikke?
–At hun har spillegjeld.At hun selger seg for å betale ned spillegjelden.
– Spillegjeld? Hun må oppsøke profesjonell hjelp, isteden for å selge seg, utbrøt jeg.
– Det finnes ingen behandling eller hjelp for spillegalskap i landet hun kommer fra. Hun måtte ordne med kreditorene selv, og de ville at hun skulle reise til Norge og tjene penger. Nå har denne utleieren passet hennes slik at hun er fanget her til hun har jobbet inn alle pengene. Men de slipper henne aldri frivillig, og pengene hun tjener ser hun ingenting til.
– Men politiet da?
– Hun må vente til de har fått etterforsket, og slike saker står lang ned på lista. Dessuten må hun bli i landet, slik at politiet kan kontakte henne når det skulle bli aktuelt med etterforskning. Men hun vil ut. NÅ.
– Hva med passet? Hvordan får hun tak i det?
– Jeg ringte utleier i går.
– Han der?
Jeg pekte på balkongen som nå var tom.
– Jepp. Jeg sa at politiet har fått tips og er etter ham, og at han måtte kvitte seg med den ulovlige leieboeren og passet hennes litt brennkvikt.
Blikket hennes satt som klistret til leiligheten der mannen hadde vist seg for litt siden.
– Virket det?
Men Kelis hørte meg ikke.
– Rett deg opp og se farlig ut, sa hun og spratt ut av bilen og lente seg til en lyktestolpe med hendene i lomma.
Kvinnen i gul silke kom til syne i utgangsdøren med to sorte vesker i armene. Mannen fra balkongen kom hakk i hæl mens han glodde mot bilen der vi befant oss. Han oppdaget Kelis og munnvikene hans hevet seg til et smil som øynene var uvitende om.
– Well, goodbye, thank you for everything, ropte han høyt og vinket ivrig. Så dro han en håndbak over pannen og trakk seg tilbake i den dunkle oppgangen. Mørket slukte ham.Det gav på en måte mening.
Kvinnen snudde seg mot Kelis. Skinnet fra gatelyktene løp i den blonde luggen hennes. To sterke kvinner under hvert sitt lys fra oven.Og på en måte gav det enda mer mening.
En taxi svingte opp på siden av bygget og kvinnen klemte veskene inn i baksetet, og deretter seg selv. Jeg fikk fart på meg og nådde bort til Kelis i det billysene ble borte.
– Hvor skal hun?
– Til Gardermoen.
– Er hun fri?
– Fra ham, ja, sa hun og fnøs mens hun strakte hals for et siste glimt av bilen.
Jeg fulgte et innfall og spurte:
– Tar du betalt for denne hjelpen du gir? Det er vel du som har æren for at hun kommer seg unna?
– Noen ganger klarer jeg ikke ta betaling.
Hun røsket opp døra på X-Trailen og dumpet ned i skinnsetet. Jeg fulgte etter på motsatt side og fortsatte:
– Men om du som andre trenger brød på bordet så må det jo penger inn. Dessuten driver vi liksom å samler inn midler en organisasjon her.
– Det er meg, Eva, hvisket hun og så vekk.
– Hva mener du?
– Det er meg jeg redder.Hver gang.
Kelis gned seg i øynene før hun startet bilen og svingte ned mot sentrum.
På den turen fikk jeg litt å tenke på. Hva innebærer menneskehandel her i Norge egentlig? Har jeg vært uopplyst og lettvint med temaet? Jeg, som skriver artikler om flyktninger for å tjene penger til brød på bordet?
Skjebnene i enden av mine innlegg her på siden, inneholder dilemmaer av uoverskuelige dimensjoner. Og mine problemer virker uhyre små akkurat nå.
Så jeg har bestemt meg for å ikke bli paranoid av den tiggeren på Saga. Og for at jeg skal fortsette å skrive for Kelis, tross verkingen i øyet. Det er det minste jeg kan gjøre.
Dr. Watson
Juli 2018
Avslørt
Det neste møtet i KelRa Team ble holdt på Høvik-brygga innerst i Oslofjorden.
Sommervarmen flimret tungt over asfalt, og måkene sirklet seg inn på krabberester i fjæra.
Marilyn på trettifire fotvippet dovent i vannet. Kelis hadde reist til Estland for å være med på et TV-intervju i den nasjonale statskanalen, og John og Robin ledet møtet. John sto med en pussefille i hånden.
Jeg dukket pliktskyldig opp til avtalt tid.
Hjertet begynte å slå raskere da jeg nådde bort til dem på bryggekanten.
Og John hadde noe på hjertet, akkurat som forventet.
– Vi må avklare et premiss for videre samarbeid, sa han.
Jeg følte at bakken forsvant under bena mine, selv om han snakket vennlig til meg:
– Du er en anerkjent journalist, Eva, og har publisert sterke artikler om krigen i Syria. Det er ingenting i veien med hodet ditt. Men da Kelis endelig fikk tak i deg på Narvesen, oppførte du deg som om du aldri hadde snakket med henne før. Jeg tror at det har skjedd noe annet med deg under oppholdet i Libanon. Vi vet jo om eksplosjonen og øyet ditt, men her snakker vi altså om noe mer enn brannskader og øresus.
Jeg husket. Jeg hadde husket det i noen dager snart og fikk skikkelig frysninger av å høre John oppsummere situasjonen. Alle bildene seilte inn foran øynene mine som perler på en snor.
Alle minnene som jeg strevde sånn med å dytte unna.
Libanon. Bomben. Eksplosjonen. Terapeuten. Far. Krigsområdene. Potensielle selvmordsbombere. Ukjente fjes i mengden. Angsten.
Et øyeblikk opplevde jeg at jeg krøp bak en speider midt i gatene i Damaskus, desperat etter å oppdage det i tide om vi ble ført inn i et bakhold, men jeg så ristet jeg hardt på hodet.
Oslo! Jeg repeterte for meg selv at var hjemme i Oslo og at det bare var den forferdelige varmen som tok meg, og det forsvant igjen.
Og John hadde rett. Det var jeg som ringte Kelra Team i vinter på et tidspunkt hvor presset ved å befinne seg midt en krig blandet seg med frustrasjon og smerte i saken som gjaldt min far. Jeg ba dem nølende om hjelp til å finne ham, gjerne spane på ham. Planen var at jeg senere skulle invitere min far til en samtale, hvor jeg endelig kunne legge fram bevis på det han drev med.
Jeg ville true ham med å avsløre alt til offentligheten hvis han nektet.
I og med at mistankene mine mot far gjaldt prostitusjon og utnytting av andre mennesker for fortjeneste, var KelRa Team interessert i saken med en gang.
Jeg var jo klar over alt dette også den kvelden i Oslo på Narvesen ,med noen glass vin innabords og i pølsekø, da Kelis snakket til meg.
Jeg skvatt når øynene mine traff blikket til John igjen.
– Oj, sa jeg. – Pinlig. Jeg vil snakke med Kelis!
– Det blir vanskelig, sa John.
Robin og dro en hånd over pannen og masserte mellom øyenbrynene.
– Vi sendte jo Kelis avgårde til Estland i går og hun er opptatt i noen dager. All reklame er bra reklame, ikke sant? Det intervjuet er viktig. Det er lurt å etablere kontakter for samarbeid i Estland. Du må vente til hun er tilbake.
John tok over:
– Vi skal hjelpe deg med å avsløre faren din, slik vi avtalte når du ringte første gangen, og vi kan starte med en gang du er klar for å samarbeide. Men, Eva, hvis du skal være skeptisk til oss hele veien blir det vanskelig å få gjort noe effektivt arbeid. Vi kan ikke late som om du er en tilfeldig forbipasserende med en penn i lommen som vi plutselig ønsker å hyre. Det var du som ansatte oss, ok?
Jeg tygget på leppen så jeg blødde.
Han sukket.
– Dessuten, om vi er enige om at KelRa Team er ansatt av Eva de Fager for å finne bevis mot faren hennes, og før vi kan jobbe videre med saken din, så trenger vi din hjelp.
Jeg nikket langsomt. Han smilte og fortsatte:
– Vi har et oppdrag i Oslo som en kvinne må utføre, for damen vi skal hjelpe orker ikke ha med menn å gjøre. Du ville skjønne hvorfor om du hørte historien hennes. Og siden Kelis har reist, må vi spørre deg.
KelRa Team hadde hjulpet kvinnen over en lenger periode. Nå var hun blitt arrestert for å gi opphold til kriminelle i leiligheten sin, samtidig som hun fikk støtte fra politiet som offer i en menneskehandelsak. Robin fikk overtalt politiet om å se stort på det, og noen måtte, altså meg fordi jeg er en kvinne, dra å hente henne når hun kom ut av arresten.
– Ok, hørte jeg meg selv si og følte i samme sekund at jeg kom til å besvime.
John så på meg med et kvikt blikk. Den viltre luggen så nyvasket ut. Ikke så rustikk og slubbert likevel.
Jeg glemte Damaskus et øyeblikk.
Kvinnen jeg skulle hente het også Eva. Hva er oddsen for det?
Den gangen hun forlot hjemmet hadde hun vært ute av stand til å forsørge datteren sin i Ukraina, for fabrikken hun jobbet på betalte elendige lønninger.
Desperat svarte hun på en annonse i et blad, om jobb i utlandet, og lot bestemoren ta vare på datteren. Da hun kom til Norge, tok firmaet hun hadde kontrakt med passet hennes, og ba henne søke asyl.
I de tre månedene det tok med saksbehandling av søknaden, skulle hun jobbe på gata i Norge og tjene penger for dem. Hun fikk ingen penger selv til å sende hjem til datteren, og til slutt rømte hun fra slavedriverne. I tre år bodde hun papirløs i Norge, som rettsløs, hjemløs og på flukt fra firmaet, mens hun så vidt klarte å tjente penger ved å jobbe på gata, så hun kunne sende noen kroner hjem til sin datter. Situasjonen var fullstendig uholdbar.
Da hun fikk kontakt med Kelis på et frivillig tiltak i Oslo, tilbød de henne hjelp til å orientere seg blant lover og regler i Norge, med sikte på å komme ut av fangenskapet.
Jeg fant en lyshåret, nett kvinne med en reiseveske i gull, på en steintrapp i sentrum.
– Hvem er du? Hun glodde på meg.
– Jeg heter Eva. Kelis fra KelRa Team sendte meg for å plukke deg opp.
Hun blunket fort.
– Jeg heter også Eva.
– Jeg vet det.
Hun tenkte i noen sekunder. Blikket skiftet frem og tilbake fra høyre til venstre i raskt tempo. Så sa hun:
– Jeg må ringe Kelis.
– I orden for meg.
Hun trakk seg unna og tok opp telefonen av lommen. Da Kelis svarte, snakket hun med lav stemme. Jeg forsto uansett ingenting av det hun sa. Eva betraktet meg på avstand, med noe som så ut for meg til å være et drag av resignasjon, og etter en lang stund trykket hun «avslutt» på skjermen.
– Kelis kan visst ikke komme, sa hun og svelget. – Jeg må nok snakke med deg i stedet.
– Vi kan godt hoppe over den snakkinga, om det føles bedre for deg, sa jeg og fiklet med bilnøklene. Men skepsisen hennes var brutt. Hun fortsatte:
– De oppførte seg akkurat som kriminelle.
– Hvem da?
– Politiet. Enda de vet at jeg har opplevd ting …
Jeg famlet. Lette etter det rette å si.
– Hvor bor du? Jeg kjører deg.
–De venter på meg.
– Hvem da? Politiet?
– Nei. De. Jeg kan ikke dra hjem.
– Ok. Kom da, sa jeg fort, for hjertet begynte å pumpe og jeg ville vekk fra gata. Vi skrittet mot Navarraen til John som sto parkert bare hundre meter unna, men hun hadde mer å si:
–Kan jeg sove hos deg?
Hun stilte seg opp foran meg og ventet på svar.
Jeg hev etter pusten.
– Jeg er nok ikke så god på gjester, fikk jeg presset fram.
– Jeg er en også en dårlig gjest, sa hun langsomt, – for jeg sover lite om natten. Jeg går mye rundt. For å bli rolig må jeg se på tv, eller drikke te eller ta en dusj eller liknende.
Og der sto vi skikkelig fast, kan du si.
– Kan du ikke høre med Robin eller John om de har plass? sa jeg, og skjønte i det jeg sa det at hun ville si nei, for hun ville unngå menn, og hvem kunne klandre henne?
– Kanskje du kan spørre dem i stedet? hvisket hun.
– Hva mener du?
–Kan jeg få låne leiligheten din en natt?Jeg bruker den selvfølgelig ikke til noe ulovlig. Det hadde bare vært så fint med en natt ett sted hvor jeg ikke må se meg over skulderen.
Hun så ned.
– For en gangs skyld, la hun til, og jeg så privatliv og komfort fly ut av vinduet.
– Ok. Jeg skal kjøre deg hjem til meg, sa jeg og satte bilen i gir. – Naboen i leiligheten under meg er paranoid, så om du tar med deg folk hjem, tar hun sikkert et lass med bilder av dem. Så er du advart, sa jeg uten å blunke.
– Og du får ta det som det er, mumlet jeg, fortsatt i egne tanker og overrumplet over hjertelaget mitt, da vi nærmet oss. Hun smilte forsiktig og takket igjen.
Jeg låste opp inngangsdøren.
– Oppvaskmaskinen virker ikke, men TV funker, ropte jeg til slutt mens jeg småsprang ned trappen tilbake mot bilen, hev meg inn og så meg ikke tilbake.
–Men Eva, da, sa John.
Jeg sto i den singelfylte oppkjørselen hans og bilnøklene var tilbake i hans neve.
– Ja? sa jeg, stramt, slik at jeg skulle klare å holde meg til planen om å finne en nattåpen sjappe å slå i hjel tida på.
– Hør, jeg beklager om jeg var invaderende når vi møttes på Høvik. Det skal ikke gjenta seg, men bli her, da vel, sa han og pekte på en utebod.
– Unnskyld?
– Jeg har en gjesteseng i den der. Det er ikke så verst inne. Vil du se?
Boden var innredet med lanterne på veggen, hvite hyller og mørkeblått sengetøy med hvite anker på.
Så jeg ble over.
Den natten drømte jeg at vi badet ved brygga på Høvik der Marilyn lå bundet. Båten duvet i måneskinnet. Robin, John, Eva og jeg plasket i de glinsende, mørke bølgene og jeg hadde glemt badedrakt.
Og så har det dukket opp en tanke jeg ikke blir kvitt: hvis jeg er dr. Watson, hvem er da Sherlock?
Dr. Watson
August 2018
Flashback
Å langsomt huske alt, men likevel ingenting vite.
Da jeg kom tilbake neste dag til min loslitte leilighet, for å plukke opp Eva og ta henne med til samtale hos politiet, var hun borte! Nøkkelen lå under dørmatten.
Var det min feil?Skulle jeg sagt nei til å låne bort leiligheten?
Jeg ringte John med en gang, men han virket merkelig lite forferdet. Han skulle likevel ta ballen videre med Kelis.
–No worries, sa han lett.
– Dere vet best, sa jeg.
Så hadde jeg en slags aha-opplevelse. Der og da, omgitt av de tapetserte veggene i gangen, med terrakotta-fliser på gulvet, og badet med ornamenter langs taklistene, opplevde jeg plutselig at stedet var trangere enn en offentlig do. En følelse av å sitte fast i en tidsboble avstengt fra omverdenen krøp over meg.
Jeg var fullstendig fengslet i min egen hule.
Jeg måtte foreta meg noe!
Jeg utagerte på stua. Jeg strippet den helt for saker fra jura-tiden, og kastet det inn på kontoret, hvilket egentlig er et barnerom med Peter Pan-tapet, og smalt igjen døra.
Til slutt sto bare sofaen, sofabordet og bokhyllen igjen i stua. Jeg dro spisebordet fra kjøkkenet og ut til midten av rommet og satte stålampen inntil. Det så lovende ut.
Jeg hastet inn på soverommet og bort til skapene. Der stappet jeg alt jeg fant av ubrukelige klær ned i mine gamle reisevesker og et eller annet løsnet i meg. Akkurat som jeg fikk tilgang til hjernen min igjen. Det føltes godt å se det bli tomt i hyllene. Så oppdaget jeg plutselig at tårene rant.
Og så ringte det selvfølgelig på døren.
Jeg snufset og tørket nesen med genserermet før jeg åpnet.
En mann med solbriller bøyde seg inn under dørkarmen og viste meg skiltet sitt.
– Er det her Eva oppholder seg?
– Ja, stammet jeg. – Eller altså, hvilken Eva?
– Russer-dama. Vi må snakke med henne nå. Hun må bli med meg.
–Hun er borte. John skulle ringe dere?
Nakkemusklene hans spente seg og han bøyde seg ørlite fram over meg.
– John?
– Ja, eller Kelis? Jeg er ikke sikker.
– Kelis fra KelRa Team? Hun har vi ikke hørt fra på en uke.
– Virkelig? Eva skulle bare bo her en natt, men da vi kom tilbake var hun forsvunnet.
– Så hun er faktisk borte? Ble hun overlatt til seg selv?
– Visste dere ikke om det?
– Hun har jo en slags vitnestatus. Da er de spesielt sårbare for å stikke av eller bli utsatt for kriminelle handlinger som vold og trusler. Jeg trodde Kelis visste det.
Jeg hev etter pusten og tilsto:
– Det var meg som passet på henne. Eller, jeg skulle passe på henne, skjønner jeg nå. Kelis er i Estland.
En kjip følelse vokste i magen.
Han hveste.
– Du skulle passet på vitnets sikkerhet!
– Beklager.
– Ringer du til Kelis?
– Hun tar ikke telefonen når jeg ringer. Jeg tror John snakker med henne. Eller Robin? Du kjenner Robin Hetta?
– Aldri hørt om.
– Men Robin ringte jo med dere for å få løslatt Eva …
– Må ha snakka med noen på juridisk, for jeg kjenner ham ikke.
– Jeg kan gi deg nummeret hans?
Men han hørte ikke etter.
–Skal du flytte? Reise noe sted?
Han pekte på veskene mine i gangen.
– Nei, jeg rydder bare.
– Rydder? Litt av et sammentreff? Er det noe du holder tilbake? En løgn eller to?
– Nei det er sant!
– Jeg trenger visst å kikke meg litt rundt, sa Muskelnakke og neven hans grep rundt dørkarmen. Han este plutselig helt opp til taket, men så forsto jeg at det var jeg som sank sammen på gulvet.
Det er slik det fungerer når bildene kommer. De tar over. Og det er spesielt en scene fra min tid i Beirut som spilles av igjen og igjen i blackoutene:
Jeg befant meg på den tyske ambassaden i Beirut i starten av desember 2017 for å drive research til en artikkel om syriske flyktninger.
Ute på den sørgelig lappede asfaltveien skramlet det fra intens trafikk med taxier, mopeder og lastebiler i begge retninger. På en skinnbenk ved vinduet bakerst i venterommet satt jeg som en bløt buffer med ryggen til dagens utvalg av selvmordsbombere og bakkeraketter. Slik tenkte jeg. Om du har bodd i områder som huser fundamentalister noen gang, vil du alltid tenke slik.
En mann med tradisjonelle klær som luktet stramt av soldatliv sto plutselig foran meg.
Øynene hans spiddet meg.
– Hva gjør du her?
Jeg la merke til at sidemannen hans plasserte høyre hånd godt nede i lommen på sin sorte frakk. En alarm tiltok med styrke i det fjerne. Advarsel fra min underbevissthet.
– Du likner en norsk journalist vi har blitt advart om, fortsatte han. – Er det du som er Eva de Fager?
En antydning til smil dukket opp i det ubarberte ansiktet til sidemannen mens han tok enda et skritt nærmere meg.
– Nei, jeg er svensk journalist. Jeg vet ikke hvem Eva de Fager er. Tusen takk, jeg skal gå nå, sa jeg idet jeg grep vesken min og ropte over skulderen til de ansatte bak disken:
– Hvor har «Caritas» lokalene sine?
Vel ute av syne hang jeg på et sammenrast mursteinsgjerde og kastet opp hele frokosten som pensjonatets bryske kokke Giordana hadde servert meg med et klyp i kinnet i en grytidlig, varmrosa soloppgang.
Bildene blir alltid svakere etter dette, og det neste jeg merket var at jeg befant meg i min egen leilighet og Muskelnakke satt over meg på huk. Han forsøkte å helle i meg vann fra et glass.
– Drikk da, mumlet han. Han støttet meg i ryggen og førte glasset mot munnen min. Vannet rant ut ved munnviken, nedover på ullgenseren og forsvant i igjennom maskene og ned på huden.
– Takk, stotret jeg og gned meg i øynene.
–Har du tatt noe? Dop?
Han var mørk i stemmen.
– Nei, selvfølgelig ikke.
– Du svimte av. Har du epilepsi eller andre sykdommer?
– Neida.
– Sikker på at det ikke er dop?
– Jeg doper meg ikke!
Hissig rødme bredte seg til ørene mine. – Det er blackouts, jeg har hatt dem siden Beirut. I vinter. Jeg jobbet der før.
– Aha! Han så ut til å mykne et øyeblikk, men så hentet seg inn igjen: – Kjører du bil?
– Jeg har ikke bil, sa jeg med bange anelser.
– Har du sertifikat? Kan du hente det for meg?
Jeg fisket ut kortholderen fra lomma og han grep sertifikatet og myste mot bildet.
– Heter du også Eva? Jøss … Vel, dette tar jeg med meg og legger på politivakta. DU melder deg til blodprøve og fysisk sjekk hos legen.
Han snakket nærmest til seg selv mens han skrittet mot døren.
– Vi kan jo ikke ha uavklarte helsesituasjoner rekende rundt på norske veier. Du får tilbake lappen når du leverer helseattest. Så stakk han hodet inn igjen. – Har du noen du kan ringe?
Jeg vinket ham bare ut. Hodet mitt var så tungt at jeg ikke orket å forme et svar. Det ble svart denne gangen.
Jeg vet ikke hvordan jeg kom meg dit, men så satt plutselig John ved siden av meg i loppis-sofaen min og klemte hånden min.
Jeg rev den til meg.
– Så, så. Han strakk seg og skrudde opp lysstyrken stålampen. – Blackout?
– Har det gått lang tid? hvisket jeg. – Er det min feil at hun har rømt?
– Kommer ann på, mumlet han.
– Politiet kom, sa jeg.
Han grep hånden min på nytt.
– Du er veldig plaget av disse anfallene, er du ikke?
– Kanskje litt, mumlet jeg.
Han tok sats:
– Eva? Hvordan og hvor skjedde egentlig den eksplosjonen du ble utsatt for i fjor?
Jeg glippet med øynene over spørsmålet og skiftet av tema, men han så på meg med et forventningsfullt uttrykk.
Jeg flyttet meg tilbake til Beirut i tankene, og konstaterte på nytt at jeg hadde både mistet både minner og følelsen av tid i de ukene. Det var vanskelig å få tak i hendelser, folk og tider. Så kom jeg på noe som plutselig virket viktig:
– Jeg skulle jo ringe far på julaften. Men jeg fikk aldri gjort det.
– Hva skyldtes det?
– Eksplosjonen.
– Men du prøver jo å unngå ham? Hva skulle du snakke med ham om?
– Aner ikke. Og det neste jeg husker er det sterile hotellrommet jeg bodde på de siste dagene før jeg dro hjem til Norge. På statens regning.
– Og du hadde ingen besøk i tiden før dette?
– Bare Giordana. Eieren av pensjonatet …
– Og hun er hederlig?
– Hun er min stand-in-bestemor.
– Akkurat. Andre personer inne i bildet?
– Husker ikke. Mulig. Hvorfor spør du?
– Kan du ha blitt utsatt for et attentat?
– Mot meg?
– Du hadde jo avtale om intervju med en opprører-gruppe, hadde du ikke det?
– Jo …
– Hallo! Er det ikke du som er journalist da? Det er jo enten et eller annet mystisk som har skjedd her, eller så har du gått rundt der nede og dopet deg. Hukommelsen din er jo verre enn min oldefars.
Han lo.
Jeg kastet ham ut.
Så angret jeg.
For jeg kom på at Muskelnakke ville komme tilbake å sjekke senere.
– Vær trygg, hadde han sagt.
Men jeg orket ikke flere besøk og pakket med alt jeg trengte og dro etter John med bussen. Han møtte meg med et lurt smil under de gule bjørketrærne i oppkjørselen sin som for lengst var blitt sprøstekt av den tørre sommeren. Jeg lovet å betale leie. Han parerte, i det han hoppet inn i Navarraen, at et glass rødvin ofte var verdt et forsøk, smilte og ruset med motoren.
Jeg ropte:
– Hvorfor sa ingen av dere at jeg måtte passe på Eva hele natta?
Han bare viftet blidt med hånden og rygget ut av oppkjørselen.
I det han forsvant hylte jeg:
– Hva mener du?
Men til ingen nytte. Han forsvant ned mot byen. Det var meldt storm innover Oslofjorden, og Marilyn trengte tilsyn.
Jeg sank ned på sengen i uteboden og stirret i det hvitmalte taket. Selvfølgelig kunne jeg ikke bo i boden til John i all evighet. Jeg måtte finne ut av hva som hadde skjedd med meg. Jeg måtte finne tilbake til meg selv.
Dr. Watson
September 2018
Killer instinct
De blanke feltene i hukommelsen var fortsatt svært plagsomme.
Hva om jeg bare innbilte meg at jeg var i en eksplosjon den 24. desember? Jeg satt våken i sengen i den maritimt dekorerte uteboden jeg leide av John i flere netter og grublet. Så bestemte jeg meg for å være helt åpen med ham, og å be ham om hjelp.
I den stramt innredede stua hans, med arkitekttegnede vinduer og seksti-tallslamper, sto en kjøkkenøy midt på gulvet, rigget til med ledninger, Pc-skjermer og tastaturer. Etter en stund med knastring på tastatur og flere mumlelyder som jeg tolket som positive, sa John langsomt:
– Jeg er et geni. Jeg søkte på et innfall, og jammen fant jeg!
Han vred skjermen mot meg.
En sparsom notis i CNNs arkiv, om opprørsstyrkenes rekkevidde med bakkeskyts, fastslo en viss rekkefølge med datoer. Et fotografi viste krateret der raketter hadde rammet bebyggelsen i en gate jeg kjente svært godt, et kvartal nedenfor Giordanas pensjonat. Og det hele var datert 23. Desember 2017.
Han bladde videre i fanene på skjermen og pekte.
– Og dette er din artikkel om flyktninger til Europa, publisert noen uker før, datert i begynnelsen av desember.
John ventet på min respons, så sa han:
– Men altså ingen andre angrep som passer med selve julaften. Noe er rart. Kan du huske feil dato?
– Nei. Jeg vet det var 24. Jeg satt med telefonen i hånda og vurderte å ringe far, men jeg rakk det ikke før det smalt.
– Litt rart at Eva har en skade på øyet når eksplosjonen skjedde i gaten nedenfor? sa Robin til John og dunket ham i skulderen. Det ble først stille i rommet, før han skar den av med: – Sover hun hos deg eller?
Noe våknet i meg.
Noe jeg hadde manglet siden eksplosjonen. En vilje til å ta fatt. Mitt «Killer Instinct». My driving force. Jeg innså der og da at jeg måtte foreta meg noe for å få klare svar. Ellers ville jeg bli sprø i ordets rette forstand.
Jeg måtte undersøke alt sammen, helt selv. Kunne jeg få tak i informasjon som hjalp meg med disse spørsmålene? Fantes det tegn eller spor etter noe som forklarte hvor alle bildene jeg hadde i hodet kom fra, og hvor eksplosjonen skjedde? Kunne CNN ta feil?
Så dermed reiste jeg til Libanon en torsdag.
Jeg var nødt til å dra.
Jeg skalv i ventehallen. Bare for noen uker siden maktet jeg nesten ikke å forlate min heslige leilighet på grunn av angsten, og på Gardermoen følte jeg meg som en maur mellom elefanter. Hjertet dunket så det syntes under hettegenseren.
Til min overraskelse forsvant angsten som dugg for solen når flyet tok av med kurs for Beirut.
Krig og opprør var hverdagskost der, men for meg var den også livets by. Folk levde mer, lo mer og delte mer. Det libanesiske hjertelaget nådde meg med full styrke i luftrommet over den blinkende byen. Øynene mine fyltes med tårer da jeg noen timer senere befant meg på bakkeplan og snuste inn luften av krydder og varme.
Jeg ville helst oppsøke restaurantene, men måtte videre. Da taxien svingte inn foran Giordanas pensjonat hoppet jeg ut av bilen foran den grønne porten med ornamenter, akkurat slik jeg hadde gjort så mange ganger de siste årene. Men det var før jeg mista jobben og ble skadet. Eller omvendt.
Inngangsdøren var låst. Jeg stoppet opp et øyeblikk, før jeg på et innfall tok noen skritt til venstre for trappen som nå manglet den gule, granskende katten Homs på første avsats. Jeg stivnet og ble stående å stirre på det stedet der den sørlige endeveggen i mur vanligvis skjermet beboerne mot solen.
Et dusjforheng, spisestuestoler og en sofa hang ut for kanten på annen etasje, brent sorte.
Krateret på denne siden av bygget gapte som om det gispet etter luft, og jeg fikk bekreftet det absurde: Eksplosjonen som skadet meg, skjedde her, på pensjonatet! Dagen etter at bakkeskyts laget krater lenger ned i gaten. To hendelser på to dager? Men før jeg rakk å forfølge tanken lenger, ble jeg besatt av et annet spørsmål:
Hvor var Giordana?
Jeg ringte opp sjåføren igjen, og via nettverket i hjelpeorganisasjonene fant de henne allerede neste kveld, på senteret til den katolske organisasjonen Caritas. Min selvoppnevnte bestemor kom løpende mot meg og klemte meg varmt. Hun var blitt husløs og arbeidsløs av eksplosjonen, og husket lite av de dramatiske hendelsene, men manglet ikke humør. Hun dro meg ned på en benk og dyttet sitronkjeks i hånden min. Med tegnspråk og hennes tysk-italienske kommunikasjonsstil, iblandet arabiske gloser, fikk hun fortalt om dagene før halve arbeidsplassen hennes smalt til værs.
Hun var febrilsk opptatt av å svare på mine spørsmål og jeg må si hun hadde overraskende nyheter om en hittil glemt person som gikk under kallenavnet Sherlock.
Jeg visste det med en gang hun sa det.
Årsaken til at jeg mistet jobben som utenlandsreporter var ikke eksplosjonen, men en fyr som begynte å henge på pensjonatrommet hos meg i fjor. En mann jeg likte for godt til at sjefene kunne se igjennom fingrene med det, for han var informant for det arabiske nyhetsbyrået Al Jazeera. Upartiske kilder er det nyhetsbyråene lever av. Jeg besudlet ham, ved min tilhørighet til et vestlig byrå, slik at han kunne beskyldes for å ville tekkes meg. Tåken lettet. Hjernen husket det nå. Vi ble beordret til å avslutte affæren.
Det var smertefullt å sitte i ventehallen på flyplassen på vei hjem igjen til Norge dagen etter, og bla igjennom den spesiallopprettede mailboksen for «Sherlock og dr. Watson», adressen jeg brukte for de romantiske erklæringene mine til ham. Når jeg så tilbake, kunne jeg se varselsignalene på at den du er sammen med, er mindre interessert enn du selv er. Unnskyldninger, bortforklaringer og fjerne, kjølige ord? Det var pinlig å se hvor uselvstendig og blind jeg hadde vært. Helt på knærne etter en fyr, som etter mailutvekslingen å lese, ikke var like förtjust. Og samtidig som jeg husket det hele, gikk jeg straks inn for å glemme igjen. På flyet fokuserte jeg i stedet på å reise meg fra elendigheten og komme hjem med selvbildet i vater.
Jeg hadde uansett nådd målet med den personlige ekspedisjonen tilbake til mitt elskede Libanon, og jeg fikk tak på minnene og bildene om hvem jeg var sammen med og hva de siste dagene før eksplosjonen gikk med til.
Jeg var hjemme igjen lørdag kveld og så fram til å fortsette med mitt semi-journalistiske oppdrag for KelRa Team.
Ingen svarte da jeg ropte inn i entreen hos John på søndag, men Kelis braste inn døren rett etter meg og slang fra seg en reiseveske. Hun ble glad da hun så meg, men hadde ikke tid til koseprat som hun sa, for hun ville at John, Robin og jeg skulle se på opptakene av intervjuet. Det skulle sendes på estisk TV i nær framtid. Vi fant de to mennene i kjelleren bøyd over en samling med vinylplater som de slapp motvillig.
På skjermen så hun like profesjonell og skarp ut som alltid, mens programlederen virket svært kunstig og tilgjort.
Mens programmet gikk, oversatte hun intervjuet.
– Situasjonen i Estland i midten av 1990-tallet var enkelt sagt kaotisk. I 1991 falt Sovjet Unionen og menneskene var forvirret. Mange tapte veldig mye penger og andre ble rike. Ærlighet kunne man glemme.
– Jeg er visst ikke særlig fotogen, det ser jeg, sa hun tørt. TV-Kelis og Sofa-Kelis fortsatte i utakt:
– Det er fremdeles kjente bordeller, men vold og trusler er mer skjult. Man ser ikke lenger gjenger kjøre rundt med BMW med mørke vinduer. Prostitusjon per dags dato er lovlig her i Estland. Menneskehandel er regulert med EU-lover og Palermo Protokoll, og det finnes frivillige organisasjoner som jobber for å hjelpe ofre og de som er i prostitusjonen. De har hatt flere rettsaker hvor menneskehandlere har blitt dømt. Også saker med mindreårige ofre. Usynlige Barn, som KelRa Team jobber for, er en slik frivillig organisasjon.
Bilder fra et utrivelig hotell dukket opp på skjermen. Kelis sukket ved synet og sluttet å snakke. I stedet fisket hun fram telefonen sin og bøyde seg over den.
Brått spratt hun på beina og ropte:
– Stopp filmen! Politiet har arrestert Eva! Og nå skal hun kastes ut av Norge!
Robin strakte hals og leste over skulderen hennes.
– Fordi hun brøt loven mens asylsøknaden lå ubehandlet? Det lovbruddet ligger jo flere år tilbake i tid?
De ble stående å se på hverandre mens den fullstendig absurde situasjon sank inn og jeg sa vantro:
– Dere vet hvor hun er?
Kelis forsøkte alt hun kunne å stoppe det, men det endte med at vi vinket Eva avgårde på Gardermoen en dag været bestemte seg for å legge om til hustrig høst og slapp skyer med pistrende regn over de reisende.
– Et tilbakeslag for teamet, sa Kelis mens hun ristet vann av jakken sin og tørket seg på kinnet, helt oppe ved øyekroken – Eva hadde akkurat fått innvilget oppholdstillatelse. Neste jobb må vi klare bedre, Eva.
– Hva er neste?
– To mindreårige jenter som blir tvunget til å selge kroppen sin.
– Av et nettverk?
– Av familien. Det er albanere. Vi må finne dem.
– Er du sikker?
– Eva har det fra sikre kilder. Hun ba meg innstendig om å sjekke det ut. Jeg trenger en til på laget. Blir du med?
– Til Oslo?
– Nei. Stavanger. Er det ikke der faren din bor?
Oktober 2018
Spaning i oljebyen
Kelis og jeg satte nesa mot Stavanger i den sorte Nissan X-trailen. Jeg hadde begynt å tro at hun bodde i den på fast basis. Norsk natur føyk forbi vinduene på vei mot Seljord. Kelis håndterte bilen som en agent på flukt og jeg stålsatte meg før hver eneste sving. Kelis ville bruke den gunstige situasjonen til en prat.
– Eva måtte få stikke av, jeg beklager. Jeg benyttet meg av at du var fersk i gamet, og at du ville si ja til at hun kunne låne leiligheten din.
– Jeg kaller henne Eva To.
– Ok. Hun klarte ikke mer press akkurat da. Politiet glefset for hardt på henne. Men hun var tilbake i Norge nå, for asylsøknaden hennes gikk igjennom.
– Så flott. Virkelig.
Trykket stemning.
Hun skiftet tema.
– Vi har ikke råd til å leie oss inn noe sted, sa hun og supte i seg kaffe latte fra en bensinstasjon på Røldal der GPS ’n viste tydelig at vi nærmet oss oljebyen. Med en grimase satte hun kruset i koppholderen. – Derfor må vi sove i bilen.
– Hva sier du? Skal vi sove i denne bilen? I oktober?
– Det er planen. Eller har du penger til overnatting?
Jeg famlet etter et motforslag, men ingenting dukket opp.
– Nei, sa jeg og følte at det var point of no return.
Sove så tett innpå en annen person? Jeg kom fram til at det hadde jeg svært sjelden gjort i mitt liv. Som i aldri.
– Nettopp. Du tok vel med sovepose?
– Du sa jeg skulle det.
– Vi legger ned setene bak. Eller så kan du få sitte foran her å sove? Passasjersetet?
– Jeg tror jeg finner ut av det senere, sa jeg og bet meg i leppen så blodsmaken kom. Jeg skiftet fokus til noe mindre stressende. – Hvor ble ofrene sist sett?
– Det er usikkert. Det er «Damene», en gjeng voksne kvinner som Eva To har kontakt med, som varslet henne om observasjoner av svært unge jenter på feil sted til feil tid. En mann de pleier å få anvende leiligheter hos når de er innom byen, har visstnok også leid ut til en far med to døtre fra Albania. Og husk, de er mindreårige! Vi må finne dem!
– Hvordan?
– Ved å kjøpe en øks å bryte oss inn.
– Er du gal?
– Trodde du på det? Vi skal spane, Eva.
Vi kjøpte inn proviant på Rema 1000. Det er begrenset med hva man får kjøpt av interessant mat til å spise i bil.
Det ble bananer, rundstykker og kjeks. En six-pack med Pepsi, plastkopper og dopapir, og besøk på toaletter langs veien.
Takket være Eva To hadde vi en gateadresse å starte søket vårt ved. Det første jeg merket når vi nærmet oss byområdet, var lukten av emment salt. Det åpne havet hilste oss med luftbårne måkeskrik.
Det var som om jeg aldri hadde vært borte.Ti år går fort.
Fra gaten vi parkerte i for å spane, og opp til huset til far, visste jeg at det tok ti minutter med sykkel. Jeg snudde meg brått. Kelis kikket bakover.
– Ser du noe?
– Jeg trodde det, mumlet jeg.
Det var selvfølgelig idiotisk å se etter ham. For hva skulle jeg liksom foreta meg dersom jeg fikk øye på far?
Løvet var gulnet på trærne rundt i nabolaget, men det var grønt og varmt til å være oktober.
Spaning viste seg igjen å inneholde mye av ingenting og jeg sovnet i forsetet på bilen med en Solo Super i hånda og telefonen på lydløs.
Jeg våknet av en kort, vislende lyd gjennom luftesprekken i vinduet.
– Eva!
Jeg spratt opp av setet og fikk øye på ansiktet til Kelis som stakk fram bak et hushjørne. Hun sperret opp øynene og viftet med hånden da jeg så hennes vei.
– Eva, kom å se.
Jeg snek meg ut av bilen og inn i bakgaten der Kelis krøket seg ned bak noen søppelkasser.
– De er der inne!
Hun pekte. Jeg så ingenting.
– I første etasje?
– Bak de to vinduene med sorte gardiner.
– Hvordan vet du det?
– Mens jeg sto her nå nettopp, åpnet noen vinduet og kastet ut en sneip.
– Det kan jo hvem som helst gjøre?
– Jeg hørte dem snakke. De snakker albansk.
– Hvordan vet du det?
Jeg følte at jeg sto på “repeat”.
– Jeg kjente en albaner svært godt en gang. Han eide livet mitt i noen måneder.Kommer aldri til å glemme språket.
– Hva gjør vi?
– Vi må se om det kommer noen ut og inn av leiligheten. Dette er bakdøra. Kan du ta forsiden?
– Stå å glo på folk?
– Knipse bilder av alle som går ut og inn.
– Tenk hvis jeg blir arrestert for mistenkelig adferd.
– Lat som du studerer arkitektur. Si at du tar bilde av bygget?
– Dette bygget her? Jeg gjentar: tenk hvis jeg blir arrestert for mistenkelig adferd?
Det var et beskjedent hus fra før oljealderen. Huset skilte seg på ingen måte ut i positiv arkitektonisk retning.
– Finn på noe annet smart da, men gå nå. Det nærmer seg kvelden. Kundene kommer snart.
– Mafiaen?
– Nei. Familiefedrene.
Jeg stirret på henne, men hun føyset meg vekk.
Jeg jogget rundt til forsiden.
I det samme svingte det en bil av fra hovedveien og parkerte på den siste ledige oppmerkede plassen i gaten.
Tre menn i tredveårene steg ut av bilen med en stil som ropte feil side av loven. Den siste sjekket sveisen i bilruten. De stålgrå øynene sveipet innom meg som satt på en benk på andre siden og scrollet på facebook.
Blodet mitt frøs til is. Det var den typen menn du helst unngikk på byen en sommerkveld, sånne som slenger med leppa om de som går forbi og grafser som de har lyst til. De forsvant inn døren og det ble stille ute. Skulle de til denleiligheten?
Jeg sendte Kelis en melding.
Tre menn. Ser farlige ut. Ikke gjør noe dumt.
Det blinket i min telefon da hun svarte:
Jeg filmer fra utsiden. Med lyd. Håper DE gjør noe dumt
Plutselig hørtes roping et sted bak husene lenger opp i gaten på forsiden der jeg befant meg.
– Nei, Finn! Stopp! Kom her! Å nei!
En kraftig kar med et beist av en hund dukket opp øverst i boligfeltet.
Den røslige schæferen, tydeligvis Finn, dro alt han kunne for å nå fram til en busk i veikanten. Det klirret i det noe ramlet i asfalten og mannen fikk øye på meg.
– Unnskyld, kan du hjelpe meg bare et øyeblikk?
Han ropte høyt. Egentlig hadde jeg planlagt å overse ham helt, men for å holde støynivået så lavt som mulig ute i gaten, nikket jeg. Jeg reiste meg motvillig og nådde dem. Den viltre bikkja var fullstendig fiksert på et eller annet under busken.
– Takk skal du ha.
Mannen pustet hektisk.
– Han er ikke farlig, altså, han er bare veldig ung. Kan du holde ham mens jeg fikser telefonen min?
Han pekte på en mobil på bakken som så ut til å ha knust skjermen og sluppet taket i vitale deler.
– Ok, mumlet jeg og satset på å være sur nok til å slippe flere oppgaver. Hunden oppdaget at det nå var kommet en vikar for å holde i båndet og gav på mer. Det passet meg virkelig dårlig å bli opptatt med den fillebikkja.
Mannen plukket opp bitene av det knuste utstyret og bannet. Med raske fingre vred og vendte han på det til han fikk klikket på plass et eller annet. Resten puttet han i lommen.
– Supert, sa han og grep båndet igjen. Jeg snudde for å komme meg tilbake på post, men han kom opp på siden av meg og tok følge. Øynene hans mønstret meg.
– Bor du her?
På besynderlig vis holdt nå hunden plutselig samme farten som oss. Benken jeg hadde adoptert som operasjonssentral, nærmet seg på høyre side av fortauet.
– Er på besøk. Venter på venninna mi, sa jeg og smilte så godt jeg kunne. Det kjentes falskt.Han betraktet meg lenge. Så sa han:
– Ok. Mange nye naboer her om dagen, forstår du. Jeg prøver å holde litt oversikt. Du veit.
Han lot det henge og gjengjeldte smilet mitt. Jeg nikket med svært tydelige nikk for å overbevise.
– Skjønner. Jepp, sa jeg og gjorde tegn til å ville igang med noe viktig på Facebook. Han tok hintet.
– Morna. Og takk for hjelpen!
Han strente nedover gaten, nå med en svært ordentlig Finn ved sin side. Ingen viltre forsøk på å nå buskene. Men jeg rakk ikke tenke mer før Kelis skrev:
På vei ut.
Jeg løftet jeg telefonen og lot som om jeg skulle ta selfie. Døren gikk opp.
Mennene spradet ned steintrappen og gikk mot bilen.Jeg tok et bilde. Ingen reagerte. Jeg tok et til i det mannen med øyne av stål satte blikket i meg. Jeg gjorde trutmunn til telefonen, la på et fjollete smil og trykket med pekefingeren på skjermen. Han nølte, men grep så håndtaket på bildøren og hoppet inn. Jeg smilte klissete mens jeg tastet i vei:
Det gikk fort. Var de inne i leiligheten?
Svaret kom med en gang:
Jeg har dem på film! Idiotene kikket ut av vinduet!.
Haha. Klarer ikke la være se ut av vinduet.
Nå tar vi neste looser også, og så går vi til politiet med beviset.
Bli på benken.
Jeg jublet inni meg. Akkurat da føltes hele min tilværelse som det mest meningsfulle på jord. Vi hjalp mindreårige ut av tvangsprostitusjon, for svingende! Hva kan være mer meningsfullt?
Ganske riktig, der kom det en bil til og parkerte på samme feltet som de andre. En Porsche. Jeg kjenner godt til den typen bil. De er svært lave å komme inn og ut av. En eldre mann med skinnjakke og army-lue åpnet døren og bøyde seg ut. Jeg lo lavt av forfengeligheten hans, som gjorde at han åpenbart beholdt en bil han var for gammel til å ha. Så skjedde ting veldig raskt. Jeg skvatt da jeg plutselig la merke til at den svære fyren med Finn sto lent inntil veggen noen meter bak den sist ankomne kunden, og snakket inn i klokken sin. Hunden satt pyntelig ved siden av ham og rakte tunge til meg med åpen munn.
Idet sjåføren ble ferdig med å klyve ut av bilen, rettet han seg opp og møtte blikket til hundeeieren. Så snudde han seg og så rett på meg. Jeg skrek.
Det var far.
November 2018
En misforståelse (av typen stor)
– Vet du hvilken dato vi har i dag?
Psykiateren gjorde psykiater-sjekken på klokken og gjorde pennen sin klar til å notere. De falmende murveggene som omga oss var gustne og stripete av slitasje, og ut gjennom de høye vinduene kunne jeg se fasaden av bygget, som var malt i en varm, gul farge. Likevel skrek det Asyl. Den idylliske skogen rundt sykehuset hjalp ingenting på inntrykket.
Jeg sukket:
– 30 oktober 2018. Det er femtifem dager til julaften, som i år er på en mandag. Erna er statsminister, mellomvalget skal holdes i USA og klimaproblemene er verre enn noen gang. Jeg bor i Oslo, og dette sykehuset er i Stavanger.
– Åpenbart orientert for tid og sted, sa han og smilte bredt. – Nå ser det lovende ut, Eva.
– For hva? For juleribba i år?
Han smilte fortsatt.
– Jeg forstår frustrasjonen din. Du er her på grunn av noen uheldige hendelser med bilkjøring uten sertifikat, og pussige utsagn. Målet er å få deg i balanse og ut herfra så snart vi kan .Skal vi bare bli ferdig? Hvor vil du ringe?
Han så ned i papirene sine fortsatt. Jeg ble stressa.
– Hvor skal vi ringe? Hva mener du?
– Det er jobben min å forsikre meg om at du hverken har psykose eller vrangforestillinger. Krig, kamp og forfølgelse…
Han slo ut med hånden for å vise at han hadde levert et sammendrag av alt som sto i bunken på fanget hans og fortsatte:
– Alt det du beskriver å ha vært igjennom det siste året er typiske temaer for psykose, og derfor må vi ha tak i noen som kjenner deg og kan bekrefte det du forteller om situasjonen din. På den måten kan jeg skrive deg ut raskt.
– Hva med terapeuten min? Eller legen?
– Gjerne det. Men aller best med noen som kjenner deg personlig, vet du.
– Jeg har ikke så mange.
– Hvem skal vi ringe? Hva med faren din? Det står her at han er nærmeste pårørende.
– Jeg har ingen … begynte jeg, men så gikk noe opp for meg. Akkurat som noe brast i alle årene med innestengt raseri. Jeg hørte meg selv si:
– Så du vil ringe? Bare ring faren min. Dere skal få se hva han er laget av.Han er ikke som andre fedre skjønner du. Kanskje dere velger å beholde ham og slippe meg.
– Er det Mons Lauritsen?
Legen bladde og bladde og bladde.
– Ja, nettopp. Det er ham. Dere skal få se. Si at jeg ønsker så utrolig, veldig, veldig at han skal komme hit for en prat på sykehuset. Si det.
Det var genialt. Om han kom til sykehuset for en slik prat, ville han bli avslørt som horekunde og hallik med vitner til stede. Om han reddet seg selv og løy og skjulte sannheten, ville sykehuset ha fått det de trengte for å kunne slippe meg ut og jeg med det være ute av grepet deres. Og det var det eneste jeg ville.
Far og Kelis møttes for første gang utenfor sykehuset neste morgen. Jeg kunne se det hele fra vinduet på rommet mitt der jeg sto. Det var fullstendig absurd å se de to karakterene fra hver sin epoke i livet mitt innenfor to meters radius av hverandre. Og i det de tok hverandre i hånden og hilste, kastet jeg nesten opp. Men kanskje mest av forventning.
For nå skulle han få.
Enten ville han bli grillet, eller så ville de slippe meg ut.
Jeg hadde null tiltro til at min behandler ville avsløre slangen, så jeg spurte Kelis pent om hun kunne være til stede under møtet. Tross alt så hun tvers igjennom slike slimballer som min far. Og så kunne jeg sitte på med henne i stedet for far, når møtet var over og jeg skulle hjem.
Overlegen holdt døren oppe på vid gap og hilste på Kelis og far, samtidig som en av vaskehjelpene snek seg under armen hans og forsvant nedover gangen. Jeg fant det høyst upassende at kvinnen nynnet på «I´ll be home for Christmas» når det slett ikke var situasjonen for størsteparten av dem som skulle tilbringe natten i fasilitetene hun vasket.
Vi benket oss i den eldre furusofaen på møterommet og sirkuset var i gang.
Det som skjedde så er vanskelig for meg å beskrive, men jeg er en reporter, og derfor skal jeg klare å få det ned. Jeg noterer det rett og slett bare som om alt hendte med en fremmed person.Da går det.
Overlegen: – Takk for at dere kunne komme hit i dag. Dette er viktig for Eva.
Eva: – Kan vi gjøre dette litt mindre høflig og formelt? Du snakker som om det Hans Majestet som har bestemt seg for å møte opp her i dag.
Overlegen: – Ok. Så litt mindre formelt. Mons og Kelis, det vi skal avgjøre her er om Eva har tilgang på sine ressurser, om hun er seg selv, ikke sant. Og da trenger jeg komparentopplysninger.
Eva: – Formell!
Overlegen: – Nei, dette er fagbegreper. Jeg er nødt til å bruke dem.
Eva: – Kom til saken! Du lurer på om jeg er blitt gal, ikke sant?
Overlegen: – Jeg vil understreke at jeg vet at du er en svært kompetent journalist, og at det er nytt for deg å være holdt på et sykehus mot din vilje. Dette er en sårbar situasjon for deg, og det vil jeg at din far og Kelis også tenker over når vi snakker om deg her i dag.
Eva: – Mons. Han heter Mons.
Overlegen: – Ja vel. Kan jeg snakke med Mons nå?
Eva: – Kjør på.
Overlegen: – Mons, det er datteren din det gjelder nå. Hun har vært svært ambivalent til å invitere deg inn, men som overlege med mulighet til å holde folk innesperret mot sin vilje, er det viktig for meg å få et bredest mulig bilde av hvem Eva er. Kan du fortelle meg om Eva slik du kjenner henne?
Mons: – Eva er, hvordan skal jeg si det, en smart ung kvinne. Men jeg skal innrømme at jeg kjenner henne dårligere nå enn før. Hun flyttet da hun var tretti og siden har vi ikke hatt kontakt. Hun byttet etternavn også.
Overlegen: – Hun bodde hos deg til hun var tretti?
Mons: – Nei, hun bodde for seg selv fra tidlig i tyveårene, jobbet her og der, og så begynt hun på skole, journalisthøyskolen. Hun lånte kjelleren i huset mitt underveis. Det var når hun nærmet seg slutten på utdannelsen at hun kom til meg med spørsmål. Spørsmål som jeg dessverre ikke kunne svare på. Det førte til en vond situasjon mellom oss. Jeg skulle ønske jeg hadde taklet det annerledes.
Overlegen: – Hvilken karakter hadde spørsmålene hennes? Personlige? Ting som gjaldt barndommen?
Mons: – Hun ville vite hva jeg jobbet med. Og da jeg måtte be henne slutte å spørre, ble hun sikker på at hun hadde rett i sine antakelser om meg, og flyttet i sinne.
Eva: – Jeg må få avbryte! Dette sporer av! Du, Mons, skal forklare overlegen hvorfor du er på adressen vi spaner på for å ferske folk som kjøper små barn. Kjør på, fattern. Ordet er ditt.
Overlegen: – Et øyeblikk. Mons, har jeg rett i at du har forsøkt å få tak i henne siden hun flyttet?
Mons: – Jeg har prøvd å ringe henne ved forskjellige anledninger, men hun har aldri ringt meg opp igjen. I de siste årene har jeg latt være å ringe. Jeg har forsøkt å forstå hva hun trenger av meg, og landet på at hun trengte at jeg holdt meg unna. Brevet hun la igjen den gangen inneholdt en lang utredning om hvilket arbeid hun antok at jeg hadde, at hennes verste antakelser hadde blitt til virkelighet, og at jeg slik bevisene hennes viste måtte jobbe med menneskehandel. Den gangen kalte vi det oftest organisert prostitusjon, men med dagens kjennskap til problematikken er det utvidet til å kalles menneskehandel. Det innebærer virkelig en viktig oppjustering av feltet, og tillater oss å jobbe med større slagkraft.
Eva: – Hva snakker du om?
Overlegen: – Så dette er begreper som du er kjent med, via arbeidet ditt? Hva slags arbeid har du, Lauritsen?
Mons: – Jeg jobber for etterretningen. Mot organisert kriminalitet. De siste årene med menneskehandel som spesialfelt.
Kelis: – Er det sant? Dette er jo helt fantastisk! Eva? Vi har tatt feil! Faren din jobber i politiet. Mons, vi håper du er interessert i et samarbeid, vi vil så gjerne jobbe sammen med deg framover. Ikke sant, Eva?
De avbrøt møtet da Eva begynte å oppføre seg irrasjonelt og åpenbart gjorde ting verre for seg selv, ved å skrike og kaste legens papirer rundt i rommet.
Ikke mitt stolteste øyeblikk .
Kelis fikk besøke meg på rommet senere på kvelden. De spurte om jeg ville gå tur på området sammen med besøket mitt, men jeg var sur og avviste forslaget blankt. Vi satt på rommet mitt i stedet. Kelis fortalte at hun hadde overbragt informasjonen vi hadde skaffet om jentene som ble solgt, til politiet. I mens hun snakket strevde jeg med å vurdere Kelis. Kunne jeg stole på henne lenger?
Hun hadde også med seg en utgave av Stavanger Aftenblad. Jeg var blitt kjendis:
1. Desember 2018
Aftenposten-journalist tatt for råkjøring
Det var i de tidlige morgentimer i dag, natt til 1. Desember, at beboerne på Stavanger Lille Hotell våknet til lyden av en bil som kolliderte med lyktestolpen utenfor …
Kelis betraktet meg med en bekymret mine.
– Er det noe du vil fortelle meg?
Hun skiftet stilling så jeg kunne se skriften på veggen. Personalet hadde forsøkt å fjerne det, men det var fortsatt lesbart.
«Nobody gets outa here alive”
Jeg sukket:
– Jeg vil ut herfra. Og nå er du blitt bestevenn med far. Jeg orker ikke snakke med deg. Jeg tar heller en natt til i psyko-kasjotten.
Det var ikke noe mer å si. Jeg snudde ryggen til.
Desember 2018
Julenissen er her
Noen dager før jul kom John til Stavanger.
Jeg hadde endelig fått status som «innlagt til behandling på frivillig grunnlag», etter noen uker med wrestling med legene. Men ting hadde nå begynt å demre for meg. Jeg forsto til slutt at ingen ville meg noe vondt. De snakket om at jeg snart kunne skrives ut.
En pleier kom hastende nedover den klattvis hvitmalte gangen med avdelingens pasienttelefon i hånden, og jeg fikk røret.
Den lune stemmen hans sildret nedover meg.
– Får jeg besøke deg?
– Men, jeg tror jeg snart kommer til Oslo, sa jeg.
– Jeg er i Stavanger alt, svarte han.
Johns stemme var så veldig varm. Jeg kunne ikke huske om den alltid hadde vært så varm. Men jeg sa ja. Og gledet meg litt.
Vi lånte møterommet. Det snødde ute. Morgenlyset lå mykt bak julestjernen i vinduet.
– Hvordan var egentlig den siste turen til Beirut?
Han var fortsatt myk i stemmen.Han hadde på seg en sort cordfløyelsjakke med saueskinnskrave. Bootsene hans hadde snø på ullkanten øverst.
– Krevende, svarte jeg og trakk strikkejakka rundt meg og tenkte tilbake. – Jeg fant Giordana. Hun mistet alt i eksplosjonen. Jeg vil så gjerne hjelpe henne, men jeg må ut herfra først. Jeg vet har rota noe forferdelig med fakta det siste året, men nå tror jeg de snart er enige i at jeg kan ta vare på meg selv. Kanskje jeg er ute til nyttår.
Han gav meg et langt blikk. Så sa han:
– Jeg kan hjelpe deg med noen fakta, Eva. Jeg har spurt overlegen om jeg får lov.
– Dr. Ettellerannet?
– Han fortalte at du kaller ham det.
John smilte skjevt, med øynene på meg, før han trakk fram et sammenbrettet ark fra innerlommen, og satte noen skranglete briller på nesen.
– Altså: jeg har funnet ut at raketten de omtalte i avisen sprengte slik jeg sa, den 23. Desember, og akkurat det skjedde i gaten ved nedenfor pensjonatet. Og så inntraff en det faktisk en annen hendelse på ditt rom, den 24. Desember.
– Hva slags hendelse?
– Det gikk av en eksplosjon i gangen utenfor rommet ditt.
– Og du har bevis?
– Jeg har funnet overvåkningsbilder. Av hendelsen.
Han ventet et øyeblikk, så la han til: – Og av Sherlock.
Jeg skvatt skikkelig.
– Hva vet du om Sherlock?
– Du gav meg fullmakt til å lete. Husker du?
– Ja vel. Fant du ham også?
– Ja, og nå vet jeg hvorfor du fikk sparken. Han er ikke bare informant, han er også et aktivt medlem i IS.
– Du tuller!
– Beklager, disse bildene er helt tydelige. Han likner Benedict Cumberbatch, ikke sant? Som spiller Sherlock Holmes i serien? Se her.
Han bøyde seg fram med et printet bilde og jeg kunne straks identifisere Sherlock i mengden med krigere som løftet sine gevær i luften. Sherlock smilte seiersrikt med gule tenner.
Hvordan kunne jeg ha vært så blind?
Underleppen min skalv.
– Har du funnet ut hva han heter?
– Jesse Sims, fra London, konvertitt.
Jeg smakte på navnet. Jesse Sims …? Føltes fullstendig ukjent.
– Jeg tror du ble utsatt for et attentat av IS og Jesse. Og det var da Giordana mistet pensjonatet, og du mistet barnet.
– Hvilket barn?
– Ditt. Du var gravid.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg var stille. Nye bilder kom på den indre framviseren, altså inni hodet. Graviditetstesten. Hotellet jeg tok inn på etter eksplosjonen som traff meg, der jeg spontanaborterte på det hvite, rene badet. Det røde blodet i kontrast mot flisene.Gjenskinnet fra solstriper gjennom gardinene på vinflaskene på bordet ved minibaren.
Jeg satt i sofaen med utsikt rett på den gule ytterveggen. Hjulene på trallen til sykepleieren som kom med kaffe til fellesbordet på kjøkkenet klagde seg forbi oss inne på møterommet. Han spurte selvfølgelig:
– Er det ham som er faren til barnet?
Telefonen hans ringte og han ble opptatt i noen minutter. Jeg pustet ut. Og pustet ut igjen.
Han puttet telefonen i lommen igjen og så på meg med et mildt blikk.
Jeg følte meg merkelig kald til det hele.Det var som om det ikke gjaldt meg.
– Kan det være feil i papirene? Hvor har du alt fra?
Mitt siste håp om at det manglet bevis.
– Medisinsk journal. Ved hjelp av fullmakten du gav meg. Jeg var i kontakt med legesenteret i Beirut. Du ble behandlet for brannskader, granatsjokk og spontanabort 25. Desember 2017.
Han bladde forsiktig og kikket opp over brillekanten og ventet på min respons.
– Jeg husker det ikke.
– Jeg vet det. Men din far fortalte meg også noe.
Han holdt igjen.
– Si det, vær så snill.
– Du rakk å ringe ham 24. Desember. For å fortelle ham at han skulle bli bestefar.
Det var så rart akkurat det som skjedde så. Snøen begynte å falle tett inn i rommet og ned på gulvet så det det ble dekket med hvitt. De fjærlette fnuggene tredde seg tvers igjennom vinduene, enda de var lukket. Raskt fylte gulvet seg opp med vakker snø, og når jeg så på John igjen, var han ikke lenger kledt i biker-klærne sine, men i en sort julenissedrakt i fløyel pyntet med hvit ull langs kantene på ermene og hetten. Han hadde sluttet å smile og het visst heller ikke John, men var en offiser og utsending fra Nordpolen, sa han. Den egentlige Nordpolen. Han var faktisk den ekte nissen. Han var selveste Dødsnissen som hentet til seg små barn i julen, til sitt fjerne Mørkerike. Jeg gråt. Og jeg som trodde at John var min venn. Jeg ble så skuffet. For en forferdelig type! Alt dette rakk jeg å tenke. Jeg følte at jeg endelig så ham klart. Og så, da dette ramlet på plass i for meg som et puslespill som endelig går opp, sørget jeg for å bokse skikkelig til ham. Vi endte på gulvet i all snøen i et realt basketak, og jeg rev av ham den broderte Dødsnissedrakten, for jeg skjønte at det var det minste jeg kunne gjøre for barnet mitt. Meg og Jesse Sims sitt barn. Så kom det noen pleiere og løftet meg opp.
Jeg hadde fryktelig vondt i hodet når jeg våknet.
Jeg glippet med øynene. Der var han igjen. Denne gangen med det bustete håret hengende fritt, og med øyne som lyste som Jesus.
– Halla Jesus, sa jeg og smilte av min egen humor.
– Ta det med ro, sa han og grep hånden min. – Jeg forstår deg.
Han smilte tilbake. Satt ved sengen min. Jakken hans hang på stolen ved det skakke skrivebordet. Det var helt klart en ganske vanlig biker-jakke som hang der. Ingen Dødsnisse var å se.
– Beklager, mumlet jeg matt.
– Går bra, sa han igjen. – Du kan gjerne kalle meg nisse, men Dødsnisse er nok for lite oppmuntrende for en gammel soldat fra Libanon.
– Har de medisinert meg?
– Bare sovemedisiner.
– Har du sovet her?
– Nei, på pensjonatet der du har ryddet i uteområdet vet du? Med bilen til Kelis. Det er så dårlig opplyst i trappen der, så folk leier seg inn andre steder. Det var lett å få ledig rom.
Jeg kikket på ham. En overraskende følelse kom fra en klukkende kilde i mageregionen. Så brast jeg i latter, og da begynte John også å le. Øynene hans glitret mot meg og jeg var så lettet over at han hadde så pene tenner. Smilet hans viste hele rekken.
– Jeg har vært i avisa, hikstet jeg, – for å dytte til en lyktestolpe med bil. Så patetisk!
Han lo så krakken han satt på knaket i sammenføyningene og tørket tårene med den andre hånden.
– Det er liksom etter fylte 80 at sånt teller som tøft! Du er så vanvittig utålmodig, Eva!
Vi lo så hardt at vi gispet etter luft.
Når jeg kom til meg selv, sa jeg:
– Jeg er glad ingen ble skadet. Det klikket for meg da jeg så far utenfor leiligheten vi spanet på. Jeg trodde han var kunde. Men jeg har tydeligvis tatt fullstendig feil av ham. Jeg antar vi skal ha noen vanskelige samtaler fremover, han og jeg.
– Du må ta bedre vare på deg selv, Eva, sa John så med alvor – For jeg vet alt om hvor det bærer om man slurver med helsen. PTSD er ingen spøk.
– Nei det merker jeg. Så du er veteran, du?
– Ja.
– Hvorfor har du ikke sagt noe?
– Ville du gjerne visst det?
– Ja, selvfølgelig.
– Hvorfor?
Og irriterende nok smilte han igjen. Og jeg også. Helt ufrivillig. Forsøkte å gjemme det i strikkehalsen på jakken. Men han så det. Øynene hans glitret.
– Hva gjør du på nyttårsaften, spurte han mens han skrelte en sykehus-klementin og delte den i to.
– Jeg er innlosjert på et billig sted med lite sjarm og med helt spesielle middagsgjester, sa jeg og sukket. En slags julestemning kom snikende med smaken av sitrus og snøværet som fortsatte på tredje døgnet.På riktig side av ruten denne gangen.
– Vil du ha en date?
– Med deg? Tror ikke de lar meg få gå ut enda.
– Vi tar det her?
– På sykehuset?
– Jepp. Jeg kan spørre om vi kan få maten inn hit?
– Henger sånne Dødsnisser ofte sammen med kranglete journalister ved årsskiftet?
– Jeg har slutta med å krangle og er blitt samarbeidende. Jeg har døpt om båten min.
– Til hva?
– Det får du vite på date. Du må si ja. Jeg tror vi kan få det hyggelig! Vi kan dele traumer?
Jeg måtte le igjen.
Jeg var enig i alt han sa.
De har anbefalt meg en pause i skrivingen til jeg har kommet meg på beina. Jeg må la alt ligge for å kunne bli frisk. Og jeg vil bli frisk. Ikke sant, John?
Kelis og jeg ønsket hverandre god jul på telefonen. Eva To får bli i landet for hun skal gifte seg her med en fyr hun traff før hun ble kastet ut. Er ikke det hyggelig? Og dessuten sa Kelis, at det alltid er en plass holdt av for meg på KelRa-team, det skulle jeg la være å bekymre meg for.
Og jeg føler meg fryktelig sliten, men likevel mindre bekymret enn på lenge. Nå skal jeg følge legens råd.
Takk for følge dette året. Det har vært en spesiell reise.
God jul, alle sammen.
Eva De Fager Lauritsen